Folkeferie

Altså.

Morten og jeg, vi har vært på ferie.
Egentlig skulle vi til Helsinki og gå i gallerier og svinge oss i urbanisme og spise sushi, men så ble det til at vi kjørte bilen til moraogfara til Morten hjem fra Trøndelagen og til Allakonjargas istedet.
Det høres kanskje rart ut, men egentlig var vi ganske fornøyd med det.
Nordsverige og vårt kjære, hjemlige nordfinland er fantastiske saker.
(Ikke verdens mest oppfinnsome adjektiv kanskje, men det fungerer, og jeg er inngen forfatterinne heller, jeg er bare en blogger. Ich bin nur ein Blogger.
Ollen tässä!)

Her følger en dokumentasje fra turen:



Første par dager:

Tilbragt på Frosta for å opparbeide skille som man kan vise frem hjemme.


Dag ca tre: -Vi sier tre for fremdriften og kontinuitetens skyld.
Dag tre:

Vi setter oss i Bilen. Og kjører.
Jeg er jo altså nording. Og da vi kjørte gjennom Trøndelag for å komme oss ut av det, var alt så norskt! Jeg følte plutselig at nå var jeg virkelig i Norge. Kirkenes er strengt tatt ikke Norge, det er innenfor grensene, men man får jo ingen norgesfølelse der, det har ingenting med lusekofte, sære dialektord, pols, den staute bondemann, torvtak, skotthyll eller dans på lokalet å gjøre. Vi ble liksom bare være med fordi det var plass på toppen. (strengt tatt MÅTTE vi være med fordi vi hadde så mange samer som var flink å skaffe pelsverk, isfri havn, og så hadde vi malm i fjellene. Vi hadde vel ikke så mye valg. Nok om det.)
Men Trøndelagen du! Det er Norgenorge altså. Jeg ble tvert av sjarmert.

Desto større ble overraskelsen over Sveriges riksgrense. Jeg så den ikke engang, plutselig var vi bare i Sverige!
Litt pussig for en som er oppvokst på russegrensa.
Når man har noe som er så norskt, må man vel passe litt på det?
Vi er jo bare en gjeng med samebastarder, kvener og etterkommere etter sønner som hadde satt barn på tjenestejenta, og vi blir da sannelig passet på!
Men her; plutselig var vi altså over grensen. Grenser er rare greier.
Pang der var trærne svenske.


Planen var å kjøre til Luleå første dagen, men vi kom bare til Umeå. Det holdt i massevis. Der hoppet vi inn i det første og beste hotellet. Det er det deilige med å være på ferie.

Og de hadde en økologisk minibar Umeå, dere.

















Dag fire:

Vi freste forbi Piteå, min barndoms ferieparadis. ( ikke så kravstor, lille Sillert)

Jeg tror stort sett vi freste den dagen...

vi Freste oss fram til Luleå. Der tok vi kveld. Og uteøl. Det er stas for en som har gjennomlevd en sommer med ensifret gjennomsnittstemperatur.
I luleå ble vi i grunnen enige om at Sverige var et bedre land en norge. Sånn som enkelte mennesker er bedre enn andre.
mulig det var uteølen som gjorde utslaget, men jeg kjenner at jeg står litt for det enda.

I Luleå har jeg forresten spilt tuba engang. Jeg husker ikke helt omstendighetene, men korpset i Kirkenes skulle på tur til Luleå, og trengte desperat en tubaist, så jeg ble satt på...bussen til Narvik? Hvor hadde jeg vært da? Tampere? Omstendighetene er uklare. Iallefall traff jeg en fyr på toget fra Narvik til Luleå, som heter Nils Ragnar, og som er broren til Lars Erik som jeg traff mange å senere fordi han kom til å gå i klassen min på Rauland, og som nå er en veldig god venn. Ja, Nils Ragnar også altså.

På dette hotellet var det ikke noe kjøleskap, men de hadde disse fikse glasshyllene med belysnig, med blomkål i. Svensker og blomkål.







Dag fem:
Etter Luleå freste vi ikke så mye, vi mer spaserte med bil.
Morten er jo litt opptatt av fotografering. Så det ble mye stopping for å ta bilder av kraftverk og slik ting. Det ble endel bråparkering i plutselige oppkjørsler, og Morten hoppet ut og sa at jeg skulle tute hvis det kom noen som ville kjøre forbi. For jeg kan jo ikke kjøre bil.
Noen ganger minnet dette meg om da jeg var liten og mamma parkerte på ulovlige steder og ga meg beskjed om å vente i bilen og si at mamma hadde fått diare om noen kom og sa at bilen måtte flyttes. Ååå som jeg hata det der.

fotograf



og det han tok bilde av






Når man kjører gjennom mengder av land er det viktig å ha nøyaktige kart.
Vi hadde tysk kart. Eller det var jo ikke tysk, men det var laget i Tyskland...sååå..altså var det tysk.
Veiene var merket med forskjellige koder og farger. Vi likte best de røde, men veiene var også merket med for eksempel gult som var koden for Malerische Wegstrecke. Det var mye Malerische Wegstrecke. I tillegg hadde vi noe som het Mule track, de holdt vi oss unna. Selv om det strengt tatt ikke er så mye muldyr på nordkalotten. Iallefall ikke så mange at de tråkker opp egne stier.
Vi forsøkte også å holde oss unna Vollig ungeeignet für Wohnwagen.

Eksempel på Malerische Wegstrecke













Målet med kjøringen denne dagen var for eksempel fjell- og samemuseet ájtte. Skulle vært stor a der, men det er noe med normale tastaturer og samiske bokstaver.
Det var egentlig et fint museum. De kjører litt på det der Store Hvite Mann kom og ødela for alle uanende små samefolken, og det er jeg så...usigelig lei av.
Av og til er det litt forvirrende å både være same og dazza.
(Nå skulle det vært hake over z, men tastaturet og så videre.)

Samemuseet ligger i Jokkmokk.
Jokkmokk var fantastisk. Det er som et slags litt stort Bjørnevatn. Det ser altså litt sånn gammeldags ut, med butikkskilter fra syttitallet og deilig deilig fri for interiørbutikker.

På vei fra Jokkmokk (det er forresten et sted i sørvaranger som heter jokkmokka...uansett;)på vei fra Jokkmokk kom vi forbi Lapland Airport!
Jeg trodde den måtte være bygd av lego men den var ordentlig.







Men egentlig var vi jo på vei til Kiruna.
For der skulle vi være en hel dag og ikke bare sove om natten og frese videre. Kiruna var et slags mål.
Iallefall etter at Arvidsjaur ble forkastet til fordel for Ume.
Vi sov på et hotell som het Kajsa. Det var litt sånn dyrt og dårlig, men det hører absolutt med til en ferie å bo på en dyr plass som ikke er så bra.
Ja, dessuten fikk vi jo rabatt så det var ikke så dyrt likevel.



hotellet i kiruna






Dag seks:
Den store sightseeingsdagen.

Hvis Jokkmokk var som et stort Bjørnavatn, var Kiruna som et slags kjempestort Kirkenes som var blitt spist opp av Bjørnevatn på tidlig syttitall. Herlig herlig.
Men her var det kanskje litt sånn at man hadde gamle skilter og dreit i fasadene sine, så hadde man kanskje en fænsi liten interiørbutikk bak den gamle døra likevel.
Det har sin forklaring.
Kiruna skal flyttes! Kiruna (Ghiron) er en gruveby, derav likheten mellom Kirkonjargas og Ghiron. Men i motsetning til Kirkenes,(vel, den norske stat) så kostet de på seg noen år med ulønnsom drift, og driver i dag med overskudd igjen. Men dette er altså underjordsdrift. Og altså delvis under byen.
Det vil si, at man regner med at man ikke kan forutse hvis og når grunnen vil sprekke. Altså, den grunnen som byen står på.
Dette hendte et par dager etter at vi hadde vært der.
Så derfor skal de altså flytte hele byen. I praksis vil det vel si at de bygger opp en ny by litt nord for den gamle og farefeltet, og plomberer de gamle husene. Snakk om post Tsjernobyl.
Men for eksempel Rådhuset skal de visst slenge opp på noen beltevogner og flytte i løpet av en helg.
Det er et ganske stort Rådhus altså. I 1948 var Kiruna verdens største by.


Erskin har forresten tegnet noen hus her


og så har de noen fine fjell, akksom i Kirkenes, bare større.


så har de en kirke. Her er en fotograf som er så glad i å bli tadd bilde av, at han må lage dobbelthake, foran Kiruna Kirke



Og her er litt bymiljø: betong som ser ut som tre



Og så har de et samemuseum i Kiruna også. Det er i en kjeller og så skal du legge penger i en boks. Jeg elsker sånne løsninger.


Her er noen bilder:


ting samer trenger

Morten får passet sitt påskrevet

Men de kjører ganske sterkt på den der Ikkesamer er dårlige mennesker. Hvor skal det liksom føre hen med DERAS BEHOV kjenner ingen gränser?
Og det er jo ikke akkurat sånn at samtlige samer ville ha kuttet levestandard til 1826-nivå tvert, om dazzaene flyttet ut. Folk er jo folk.
Dette er litt vanskelig for meg. Jeg føler at siden jeg er av samisk slekt er jeg en sviker om jeg ikke bare heier på samene. Men alle kan jo være teite? Samer også, sant?



Men selv om Kiruna var et fint sted, skulle vi jo ikke bli der (SÅ fint var det heller ikke da)
Vi trillet innom Jyveskÿla, der de har det der ishotellet...men nå var det jo sommer. Morten fikk seg en pose potetgull i det minste.


Pajala:
Er jo etterhvert blitt berømt. Tor det er et ganske læstadiansk sted. Turte av disse to grunner ikke gå ut av bilen og veive med blomkålen.
pajala





Det er en veldig gradvis grenseovergang her. Det er ikke sånn som NorgeSverige, og iallefall ikke som jeg er vant til det, oppvokst på russegrensa og det der. Russegrensa er jo virkelig en grense. Hit men ikke lengre. Går du over her, kommer du til en annen plass. (og får femtusen kroner i bot.)
Men sverigefinland...fuuusj og så var du i et annet land. Kanskje? Nei nå! Eller...nå!



Vi skulle egentlig til Sodankyllä, men dagen ble for kort. Eller for lang.
Så ble det Kittilä hotell til kvelden.
Etter å ha sust rundt i et finskbenevnt området og snakket norsk lenge, måtte man nå snakke engelsk, for her er det jo ikke alle som vil snakke svensk. Det er jo ikke sånn at det er Finland som har strukket utover sine grenser og spist seg inn i Sverige, men Sverige som har okkupert finland.


Ikke kjøleskap, ikke en hylle. Ikke et vindu å åpne. Men skikkelig finsk infoperm. I furu, går jeg ut fra.
kittilä hotell:

Dag 7:
Siste dag.

Kartleseren ledet oss inn på en Malerische vei- fordi det var kortest. Desverre var den ikke merket som grusvei.

Sånn ser det ut mellom kittilä og inari, dersom man ikke har kjørt den veien før.

Men malerisch.



Her er forresten bilen vi kjørte


I Inari finnes det et museum vi er så glad i. Det er selvfølgelig også et samemuseum. Og det er vel strengt tatt ikke så bra heller...men de har noen fantastiske dyrefeller i utendørsavdelingen! Stokker som jerven setter foten fast i og laks som får stein i hodet og ulvefeller som ser ut som krabbeteiner.
Her har jeg ikke så mange bilder for det var så mye veps som ville spise det knuste insektene vi hadde på bilens panser og nummerskilter at jeg ikke ville ut av bilen. og når vi gikk i utendørsavdelingen hadde jeg forsåvidt glemt kameraet.
Inarimuseet sett fra en vepsebeskyttet plass.



Men fra nå var det straka vegen hem.
Selvfølgelig rota vi det til med svensk og norsk tid og tissepauser og klegg, og nådde ikke å kjøpe kjøtt i Nætamø. Näätamö er liksom i Sør-Varanger, det bare ligger på finsk side av grensen.
På dette tidspunkt var jeg så høflig blitt at jeg snakka engelsk i Nætamø.
De snakker jo like bra norsk som meg.

Nætamø





Farvel blomkål, du får ikke krysse riksgrensen! Har jeg bestemt!



Nå er vi altså i hjemmeland. Men hva skjer? plutselig forsvinner den gule fargen fra veiene på kartet! Det er ikke lenge Malerische Wegstrecke!


Dette er kanskje ikke Malerische Wegstrecke, men det er hjemme!